Fjærfe2

Fjærfe

 Frittgående fjærfe fra Frankrike og Ungarn er vår spesialitet. Er du på jakt etter kylling fra Bresse, gul kylling,

vårkylling, perlehøne, and, gås, vaktel, due, kapun osv – du finner det hos oss!

Fra vårt siste besøk hos vår leverandør Les Fermier Landais (tekst Audun Aagre)

– Frittgående høner? Jeg har vært i England og sett frittgående høns, i bittesmå bur og en bitteliten innhegning. Det begrepet er ødelagt for lenge siden.

Hendrik Huijser fra Les Fermiers Landais smaker knapt på ordet før han spytter det ut. Frittgående høner! De måttte finne på et nytt ord for frihet: Free Range Chicken. Hvordan skal man oversette det? Høns uten hinder? Kyllingene har ikke et eneste gjerde å forholde seg til. Bare skog og himmelhøye maisåkere.

– Kyllingene går ut og inn som de vil. De trekker inn om kvelden, og vi lukker døra om natten. De liker å sove beskyttet.

– Hvor mange rømmer?

– Ingen. Men det er noen som blir tatt av rev. Vi har også til tider problemer med løshunder. I stormen i vinter mistet vi også en hel del.

Vi starter reisen i provinsen Aquitaine, sørvest i Frankrike. Med barnakket høns, en lokal art. Vi er på vei til gården Parc de Matibon halvannen time utenfor Bordeaux. Vi kjører gjennom endeløse skoger av plantede trær. Det er mer enn et år siden den store stormen, med vindkast opp mot 200 kilometer i timen. Hvert tredje tre i skogen gikk over ende. Opprydningen pågår fremdeles for fullt i det som var en av Europas største barskoger. Det skal ha vært Napoleons idé. Skogen altså. Aquitaine lå delvis under vann, og for fuktig til å drive jordbruk. Det ble bestemt å drenere bort vannet, og deretter plante skog for å binde opp mest mulig fuktighet. Jordsmonnet var dårlig egnet til intensiv produksjon av storfe. Derfor ble fugler et godt alternativ. Kyllingene fra Las Fermiers Landais har nærmest vokst ut av denne ideen. Ut av Napoleons kunstige skog.

– Fugler gir liten belastning på naturen, og fungerer bra i dette klimaet. Dette er faktisk den største skogen i Europa, hevder Huijser.

Bonden Monique Dufrechouy tar imot oss på gården. Alle gårdene i Les Fermiers Landais er underlagt strenge kvalitetskrav. De var også den første produsenten som fikk Label Rouge-status, en svært kjent ordning for matmerking i Frankrike. En viktig forutsetning for merkingen er at dyrene er frie, vokser i naturlig tempo og mates med lokale råvarer.

 

 

– Det gir ingen mening å transportere fôr hundrevis av kilometer med lastebil. Maisen produseres lokalt, og skal utgjøre minst 80 prosent av fôret. Slakteriene skal ligge kort vei fra gårdene, og dyrene skal vokse i naturlig tempo, sier Dufrechouy.

 .

Fuglene slaktes når de er 81 dager gamle, og bruker nesten dobbelt så lang tid på å nå samme vekt som masseprodusert kylling. Men friheten har sin pris.

– Det største problemet er om en hund eller rev kommer inn i hønsehuset. Da er det mange høns som dør av sjokk. Forrige uke klarte en rev å grave seg inn under huset. Heldigvis skjer det veldig sjelden.

Vi går ut på åkeren. Kyllinger, haner og høner er overalt. De farer rundt i buskene. Kakler under trærne. Gjemmer seg i maisåkeren. Nysgjerrige og sky på en gang. Tusenvis av dem skjuler seg bak veggen av maisplanter. Les Fermiers Landais produserer 220 000 fugler hver uke. Hver produsent i kooperativet kontrolleres 2-3 ganger i produksjonsperioden, eller ti ganger i året. Hvis retningslinjene ikke er fulgt blir man ekskludert fra kooperativet.

– Vi vet at dyr som har det bra smaker bedre. Det handler om kvalitet på maten, og det er ingen som har interesse av å selge et produkt som ikke er bra. Ikke hos oss.

En av spesialitetene til Las Fermiers Landais er kapuner. Kastrete haner er en lang tradisjon i Frankrike.

– En hane produserer mye hormoner, og fungerer derfor dårlig til matproduksjon, sier Monique Dufrechouy.

Hun har arbeidet med kapuner siden 1977, og aler opp 130 000 av dem i året.

– I Frankrike er det en juletradisjon. Det er fantastisk godt. Dessuten synes vi kalkun smaker altfor lite, sier Hendrik Huijser med et dårlig skjult spark til den amerikanske tradisjonen som har hjemsøkt vårt land.

– En kalkun veier 10 kilo og er foret opp utrolig raskt. Våre kapuner veier 4,5 kilo og har levd i 150 dager. Det kan ikke sammenlignes.